Hanna er 26 år gammel, gift og nylig blitt mor til en vakker liten jente! Hun studerer for tiden folkehelse, og er engasjert i Credokirken, med spesielt hjerte for ungdomsarbeidet. Nå ønsker hun å dele sitt vitnesbyrd med oss.
Hanna vokste opp i et trygt, kristent hjem som datter av et pastorpar, og Jesus var en naturlig del av livet hennes. Men da hun var rundt 10 år, skjedde det noe som utfordret troen hennes på en ny måte. Hun ble tvunget til å ta bevisste valg om å stole på Jesus og holde fast ved Hans ord.
En ettermiddag, etter at moren hadde dratt hjemmefra, ble Hanna plutselig rammet av et panikkanfall. Hun mistet helt kontrollen og forstod ikke hva som skjedde. Etter dette begynte hun å lide av angst. Hun ble redd for å få et nytt panikkanfall, og frykten for dette overtok livet hennes.
Angsten gjorde at Hanna ble avhengig av å være nær foreldrene hele tiden. Hun kunne ikke gå på skolen, og hun gråt daglig mens hun fulgte moren rundt i huset. Selv om panikkanfallene ikke skjedde ofte, levde hun med en konstant følelse av angst. Hanna beskriver angsten som en intens og ubehagelig følelse, som om det var noe fysisk.
Foreldrene hennes forsto ikke hva som hadde skjedd med datteren, og situasjonen virket mørk. Hanna følte seg fanget. Hun begynte å gå til psykolog, moren tok en pause fra jobben, og lærerne hennes ønsket å hjelpe.
Hannas far, en troens mann, hadde troen på at Gud kunne hjelpe. Han og Hanna ble enige om å fokusere på tre bibelvers som handlet om frykt og angst. Hver dag kom de sammen, og faren oppmuntret Hanna til å si versene høyt. Noen ganger gjorde Hanna dette motvillig og forstod ikke helt kraften i ordene hun uttalte.
Til tross for mye støtte, lærte Hanna at det var hennes eget ansvar å holde fast ved håpet og kjempe for å vinne kampen. En natt, etter å ha våknet fylt med angst, var hun lei av å føle seg fanget. Hun åpnet Bibelen, og selv om hun ikke husker hva hun leste, husker hun en dyp fred som kom over henne. Denne opplevelsen opplevde hun som overnaturlig, og det ble et viktig vendepunkt i hennes liv.
Mange har kanskje vitnesbyrd om umiddelbare mirakler, men for Hanna var helbredelsen et langsomt, men jevnt fremgang. Hun begynte gradvis å gå tilbake til skolen, og moren var alltid der for å støtte henne. Samtidig holdt hun fast ved de tre bibelversene, og i ettertid har hun fått en dypere forståelse for kraften i Guds ord.
Etter hvert som Hanna ble bedre, ble hun med på leir med kirkens ungdomsarbeid. Selv om hun ikke var helt fri fra angsten, ble ungdommene utfordret til å dele vitnesbyrd på et av kveldsmøtene. Hanna følte hjertet banke og visste at hun burde dele sitt vitnesbyrd, men hun hadde ikke lyst i det hele tatt! Det føltes som om Den Hellige Ånd utfordret henne til å ta et skritt.
Hun forberedte seg hele dagen, skrev ned vitnesbyrdet og var den første som delte det den kvelden. På scenen leste hun det hun hadde skrevet, og hun skalv. Men i dag er hun utrolig takknemlig for at hun tok steget. Etter at hun gikk ned fra scenen, følte hun som om noen lenker var brutt, og hun var ti kilo lettere. Når hun forteller dette, kommer det tårer, men hun ler dem bort.
Dette lærte henne at det finnes utrolig mye frihet på den andre siden av det Den Hellige Ånd kaller oss til. På den andre siden av frykten er det frihet, og det er så mye Gud har for oss!
Etter å ha delt sitt vitnesbyrd på scenen, fikk Hanna en lang klem fra sin storebror, som gråt – noe hun aldri hadde sett ham gjøre før. Han visste hvilke tøffe kamper Hanna hadde gått gjennom, og det ble et veldig sterkt øyeblikk.
Hanna tok flere steg mot frihet, blant annet ved å delta i skolens musikal og reise ut i verden. Selv om ting kunne føles skremmende, var den konstante angsten borte. Da hun var ferdig med videregående skole, bestemte hun seg for å teste om hun virkelig var fri. Hun tok et år på bibelskole i Australia. Under en lang mellomlanding følte hun en kamp i sinnet, men hun kunne da trekke frem bibelversene sine og erfarte at hun hadde autoritet over tankene sine.
Selv om det var en forferdelig tid for Hanna å gå gjennom dette, lærte hun mye. Hun lærte å stole på Gud og er takknemlig for at hun nå kan hjelpe andre som står i samme situasjon. Hun er også takknemlig for de glimt av Himmelen hun fikk oppleve, både her og der.
Hun vil gjerne hilse deg med et bibelvers fra Filipperne 4, 6-7:
"Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus."
