Kenny kommer opprinnelig fra Venezuela, hvor han utdannet seg som oljeingeniør. Han flyttet til Norge for å jobbe, og på det tidspunktet var han ikke en etterfølger av Jesus.
Han begynner sitt vitnesbyrd med ordene: “Slik møtte jeg Jesus.” Livet i Norge føltes som en drøm sammenlignet med forholdene i Venezuela. Ingen bekymringer, og særlig ikke økonomiske. Men så snudde alt. En krise rammet oljeindustrien, og Kenny mistet jobben. For å komme seg videre, begynte han å studere ved universitetet.
Det var da noe uventet skjedde – midt under en forelesning opplevde han sitt første panikkanfall. Han beskriver det som om et vilt dyr satt ved siden av ham og ville rive ham i stykker. En overveldende følelse av frykt og uro, langt mer intens enn vanlig angst.
Han forsøkte å leve videre som om ingenting hadde skjedd, men panikkanfallene kom tilbake – igjen og igjen. I starten var det håndterbart, men det utviklet seg raskt og tok over livet hans. Psykologtimer og medisiner hjalp ikke. På de verste dagene holdt han seg hjemme. Selv det å være sosial ble for vanskelig. Slik levde han i tre år – og på det punktet var han ganske lei. Men så, midt i håpløsheten, skjedde noe nytt. For Kenny var fortsatt uten fast jobb og en venn inviterte ham til et jobbintervju. Vennen la merke til at Kenny virket annerledes. Da Kenny åpnet seg om panikkanfallene, svarte vennen med å invitere ham med i kirken, til et seminar om helbredelse. Kenny hadde takket nei flere ganger tidligere, men denne gangen ble han med – mest for å være høflig.
På møtene hørte han andre dele sine vitnesbyrd og lærte om Guds kraft til å helbrede. Da det ble åpnet for forbønn, kjente han i hjertet at han ville gå fram – men hodet holdt ham tilbake. Han ble sittende. Neste dag fikk han en ny mulighet. Vennen introduserte ham for noen av forbederne. De ba for ham, enkelt og rolig. Men i det øyeblikket de sa: “I Jesu navn,” skjedde det noe. Kenny beskriver det som om en smerte han hadde blitt vant til, plutselig forsvant. En byrde lettet. Noe i ham ble frigjort. Siden den dagen har han ikke hatt ett eneste panikkanfall. Det var ingen gradvis bedring – det var et klart og tydelig vendepunkt. Uken etter gikk han rundt og kjempet for å holde tårene tilbake. Han hadde fortsatt ingen jobb, men noe i ham var forandret. Han hadde blitt bedt for – og så var det navnet Jesus.
Han forsøkte å forstå det rasjonelt, men det gikk ikke opp for hodet. Det var som om han hadde fått se svaret på en ligning – “én pluss én er to” – uten å vite hvordan man regner det ut. Men han visste at det var sant. I ettertid forstår Kenny at dette var den eneste måten han ville klart å si “ja” til Jesus. For han trengte at det ble så tydelig, så ekte. Og det ble det. Etter hvert ble han disippelgjort, og han valgte å gjøre Jesus til Herre i livet sitt. Han avslutter sitt vitnesbyrd med ordene: “Jeg tror på kraften i bønn, på realiteten i helbredelse og på miraklene vi leser om i Bibelen. Å bli en kristen er det viktigste som har skjedd meg. Jeg deler dette med vennene mine fordi det forandret livet mitt fullstendig.”
Til slutt hilser Kenny med dette verset fra Matteus 28,20:
“Og se, Jeg er med dere alle dager inntil denne tidsalders ende.” Amen.
