Elise er 18 år og bor i Bergen. For øyeblikket driver hun med idretten “silks”, som hun også er trener inennfor. Ellers er hun støttekontakt, storesøster og aktiv i menigheten.
Halve livet har Elise levd i angst. Det utviklet seg gjennom flere år med mobbing. Hun opplevde å bli mobbet både fysisk og verbalt helt fra barneskolen og videre på ungdomsskolen. Allerede som 12-årig, ønsket hun ikke lenger å leve. Hun fikk profesjonell hjelp og de ga henne diagnosen PTSD. De prøvde mange forskjellige ting for å hjelpe, men det var fremdeles like mørkt.
For Elise ble en familietur til Kenya starten på en endring. Hun var på et punkt hvor alt var skummelt og ville egentlig ikke være med. Det var som om Gud hadde planlagt turen fra start til slutt og helbredelsesreisen hennes startet. Etter de tre månedene i Kenya forstod hun at det fantes mennesker der ute som ville henne vel. Dette var en helt ny tanke, det fantes mennesker som genuint brydde seg om henne.
Det var ikke sånn at hun plutselig ble fri fra depresjon og angst etter de tre månedene. Hun kjente at depresjonen fortsatt hang igjen og at hun måtte jobbe med angsten.
Hun ville absolutt ikke hjem igjen til Norge. Hun hadde akkurat fått en smakebit på hvordan andre ungdommer opplevde livet. Og nå skulle hun tilbake til Norge, det som var et helvete.
Da hun kom hjem til Norge ble hun slått av panikk. Og livet etter hjemkomsten var humpete. Hun skulle begynne på en videregående skole. Dette var ikke noe hun selv ønsket, men noe hun gjorde ut fra forventningene hun kjente på. Det føltes som hun var på vei ned i et svart hull igjen og at depresjonen ville sluke henne opp. Hun gråt seg selv i søvn og kjente at hun var på vei i helt feil retning.
Elise bestemte seg for å slutte. Hun tok et friår og fikk tilbudet om å dra tilbake til Kenya i en liten periode. At denne jenten, som fortsatt slet med depresjon og angst, skulle dra alene til Kenya, var ganske sprøtt, men hun gjorde det.
De første dagene hadde hun spysyke og måtte ligge mye i ro. Moren sendte da noen taler som hun kunne lytte til. I talene ble Guds rike fremstilt på en måte som var helt ny for Elise. Hun fortsatte å høre på talene og gjorde som taleren sa man skulle. Han sa man skulle ta imot det Gud allerede hadde gitt henne. Hun sa høyt at hun ikke hadde depresjon, at hun ikke hadde angst. Dette ble et skikkelig vendepunkt, for plutselig slapp depresjonen og angsten. Andre ting hun har slitt med, har hun jobbet mer med, men hun opplever at Gud har tatt bort ting, etter ting, etter ting.
Når jeg spør hvordan livet er nå, sier hun: “Helt fantastisk!”. Hun sier hun har fått livsglede, og så ler hun. Hun elsker det hun driver med, folkene hun henger med. Hun er ikke lenger ensom, noe hun virkelig slet med. Gud har velsignet henne med skikkelig gode relasjoner som er dypere enn “hei” og “hade”. Gud får all æren for forandringen som har skjedd og at hun er der hun er i dag. “Idag” er fantastisk og hun er takknemlig for alt hun har nå og at hun kan leve i frihet, den største gaven.
Jeg spør henne hvordan hun holder fast ved det hun har opplevd. Hun er bevisst på at djevelen gjerne vil ta det fra henne igjen og har opplevd at han prøver seg. Da ser hun tilbake på livet sitt. Hun ser hvordan det er totalt forandret og at det er Gud som har endret hennes situasjon.
Gjennom hele reisen mistet hun aldri troen på Jesus, noe flere synes er rart. For hvordan kan hun tro på Gud med alt det vonde hun har opplevd? For henne ville det ikke gi mening å gi slipp på troen. Da alt rundt henne var mørkt, var Jesus lyspunktet. Da kunne hun ikke gi slipp på sitt eneste håp.
Til slutt vil Elise hilse med et bibelvers som har betydd mye for henne, det står i Romerbrevet 8.18:
“Jeg er overbevist om at lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss”
