Jeg heter Anna og er 19 år. Jeg har aldri vært narkoman eller helt ute å kjøre, men jeg har likevel et vitnesbyrd.
Hvor begynner man liksom? Jeg er oppdratt kristent og har vært masse i menighetssammenhenger, søndagsskole og leirer. Flere ganger har jeg opplevd Guds nærvær som liten, men det med å lese bibelen når jeg ikke følte noe, var vanskelig.
For meg ble vendepunktet en leir i 9.klasse hvor jeg snakket med en som bare strålte Jesus. Jeg ville ha det hun hadde! Etter dette begynte jeg å lese bibelen, selv om jeg ikke følte noe.
I tillegg til å lese bibelen stort sett hver dag, begynte jeg å skrive ned bønnene og tankene mine. Dette var noe som virkelig fungerte for meg. Og da jeg begynte å se tilbake på det jeg hadde skrevet, kunne jeg likevel se at Jesus hadde endret livet mitt.
Noen ganger er det lett å tro, andre ganger er det vanskelig. Men når jeg ser på dagene og periodene hvor jeg prioriterer ham og sammenligner det med når jeg ikke gjør det, ser jeg en tydelig forskjell.
Jeg vil påstå at selv hvis Jesus ikke var ekte, så ville jeg lest i bibelen og bedt, for det gir meg liv. Det er en kilde til glede, fred, inspirasjon, styrke, kjærlighet, altså bare alt godt!
Jeg vil gjerne hilse deg med bibelverset fra Matt 6.33:
“Søk først Guds rike og Hans rettferdighet! Så skal alt dette bli gitt dere i tillegg!”
